EN SKREKKHISTORIE!

Valpen Karat ble født hjemme hos meg den 15. august. 10 uker gammel dro han med fly til Tromsø. Der ventet hans nye mammaer på ham, Tonny og Eva. Han skulle til daglig bo hos Tonny i Ballangen. Han utviklet seg fint, og Tonny hadde fått verdens peneste og snilleste hund.

Da Karat var 3 mndr gammel, våknet de en torsdag morgen hvor han var hoven i halsen og hadde vondt for å puste. Ut i bilen, og av gårde til veterinær i Narvik. Der var det en kvinnelig vikar, som mente at han hadde en allergisk reaksjon på et eller annet. Og da gir man selvfølgelig kortison og antibiotika, og sender med mer av samme hjem. Hevelsen gikk naturlig nok ned, alt vel.

                                                                                 Karat, ca 10 uker gml

 

Den søndagen, 3 dager senere, ringer Tonny og er ganske så fortvilet. Karat humper av gårde på tre bein! Det virket som han måtte ha sklidd ute på verandaen eller noe. Så mandag kjørte hun på nytt til veterinæren i Narvik. Samme dame kunne bare konstatere at han må ha slitt et korsbånd i venstre bakfot. "Men ikke fortvil, dette fikser vi!" Time ble satt opp torsdag samme uke, for korsbåndsoperasjon.

Men da var det at både mamma 2 – Eva, og den gamle mammaen,- meg, begynte å ane uråd. Skulle en forholdsvis liten klinikk i Narvik liksom bare så enkelt gjøre en såpass alvorlig operasjon på en 3 mndr gammel pyreneer? Dette hørtes ikke bra ut! Vi fikk overtalt Tonny til å kjøre til Eva i Balsfjorden. Så bestilte de time hos Tromsdalen Dyreklinikk, som lovte å operere HVIS det var nødvendig. Time torsdag morgen for undersøkelse.

Bare det, at da Tonny og Karat kom fram til Eva den onsdagen, var valpen blitt mye verre! Han var hoven i alle ledd, ville/kunne knapt stå før beina liksom skled ut i alle retninger! Jeg fikk flere meget bekymrede telefoner den kvelden, og bilder. Det så absolutt IKKE bra ut!

Karat’s frambein….

Torsdag formiddag ankom de Dyreklinikken med en valp som ikke kunne stå oppreist på sine bein. Den ene foten var verken verre eller bedre enn de andre. Veterinæren delte vår bekymring, og det tok ikke lang tid før han lå på røntgen-bordet. Alle beina i legger og lår var på en måte deformerte, de endte i spisser. Selve leddene i knær og håndledd var "åpne". I tillegg til masse leddvæske som medførste store hevelser. At hunden ikke kunne stå og gå, var helt innlysende! Men hva kunne dette være?????

Eva og Tonny ville avlive valpen der og da, mens han ennå var sedert. Men veterinæren og jeg fikk overtalt de til å la ham få en dag til. De skulle ta ham med hjem, og gi ham såpass med smertestillende at han ikke ville opp å gå. Så kunne veterinæren få studere bilder, sende inn prøver og fundere. For dette var et mysterium! Han skulle kun få disse smertestillende.

Første forslag kom på telefon om ettermiddagen, hun mente det kunne være en alvorlig form for osteoporose (beinskjørhet). Da jeg fikk beskjed om det, ble jeg først meget kald av forskrekkelse! Hva? Men så tok logikken over. Kunne det være mulig med en av 8 valper? Ingen andre med symptomer? Dermed startet min private undersøkelse. Min veterinær kunne pr telefon berolige meg med at dette virket usannsynlig. Hvis alle valpene hadde fått samme foring, og bare denne ene som viste symptomer? Neppe! Men han sa også noe som ga meg en vekker: - spør om de har gitt tilskudd av tran! For hvis hunder som får et vanlig fullfor, er balansen akkurat passe av alle tilskudd. F.eks D-vitamin, som tran inneholder mye av. Hvis man så tilfører D-vitamin i tillegg, kan dette rett og slett resultere i at Calcium trekkes ut av beinmassen for å balansere dette. Men nesten umulig for en valp på bare 3 måneder! For kort tid. Og Karat hadde IKKE fått tilskudd.

Så satt jeg på nettet resten av den kvelden og natta. Bl.a på ei side for/om revmatiske barn i Sverige, fant jeg en artikkel om hypermobilitet (altså "for mye" bevegelse i leddene) ledd som følge av overdreven bruk av kortison. Mhm. Hva er masse kortison på et barn, kontra en "liten" valp? Jeg ringte doktor Guldahl. For et barn kanskje 6-12 mndr. Da begynte jeg å regne. Hvis valpens første leveår tilsvarer 14 menneskeår, da blir 1 uke i valpens liv tilsvarende 11 mndr i menneskeår! På telefonen til veterinæren min igjen, og ja, han syntes regnestykket var betimelig. Endog om man regner med 7 menneskeår på hundens første leveår, tilsvarer den ene uka på kortison altså 5 ½ mnd hos oss menneskebarn!

Kl 11 på kvelden fikk Eva tekstmelding fra sin veterinær. Hun hadde funnet beskrevet et tilfelle i England som virket likt! Der var det en St.Bernhard som var blitt behandlet med antibiotika av samme merke! Hold ut!

Neste dag kunne damene rapportere at Karat virket noe bedre. Men, så dårlig som han var, ville ingen gi meg en eneste liten forhåpning ennå. De kjørte på nytt de 10 milene til veterinæren. Jo, den anti-biotikaen Karat hadde fått, som heter Baytril, skal IKKE gies til hunder under 1 år! Og storvokste raser under 2 år!!!! Og ved kontakt med veterinærene i Narvik, viste det seg at han i tillegg hadde fått en kraftdose med kortison, beregnet på noe à la hest!!!!! Hun hadde ikke fått noen svar på prøver, men mente at smertelindring og stillstans ville være det eneste som nyttet. Ny time til røntgen ble satt opp over den helga.

Karoline t.v og Karat t.h på saccoen.

 

For min del må jeg si at det var tøft å sitte 120 mil lenger sør akkurat de dagene. Jeg hadde jo mest lyst til bare å hive hundene i bilen å kjøre, men det er liksom ikke det lureste man gjør i månedsskiftet november-desember i nord-Norge! Men som opp-dretter var det også et lite helvete! Enn om? Tenk om? Hva hvis? Jeg kan jo knapt forestille meg hvordan det var for de som stod midt oppe i det. En liten valp som plages sånn, det er et mareritt! Det er liksom ikke dette man ser for seg når de blir født, og senere sendes til nye hjem!

Vel, Karat viste små tegn til bedring for hver dag. Og da mandagen kom, virket det som om det bare var et bakbein som var vondt. Da veterinæren fikk se ham da, mente hun de skulle vente et par dager til med å ta ny røntgen. Fremgangen var stor sa hun!

Onsdag tok de nye bilder, og da var ALLE BEIN normalt utviklet! En bakfot hadde en del hevelser i leddene, og antydning til slarke i kneleddet. Og noen korsbåndsskade hadde det aldri vært tale om! Snakk om opptur! Neste kontroll ikke nødvendig før lille julaften! Hurra!

Dagen etter ringte Eva, og med gråten i halsen sier hun: - Gjett hva som har skjedd? Jeg ble iskald, og tankene stoppet litt opp. –Nei, si det! –Jo, Karat hadde kommet inn på kjøkkenet og tigget om mat! Til da hadde han stort sett lagt i åpent bur med en sånn sacco-sekk-madrass inni. Nå var han tydelig i farta! Neste dag var han så smått interessert i å leke med søsteren sin! Ikke det at han fikk særlig tillatelse til det – men at han ville!

Sånn ser frambeina ut i dag!

Lille julaften dro de på ny de 10 milene innover, og veterinæren var bare SÅ fornøyd! Med valpen og bildene. Ingen synlige skader verken på røntgen eller manuell påvirkning! Han skulle nå få lov "å være hund" igjen! Han hadde selvfølgelig tapt en del vekt under denne tiden, og nå var det på tide å tenke muskler. Hun ville se ham igjen på nyåret, sånn for sikkerhets skyld. Vær forsiktig med overforing. God jul!

Julen ble god den! Med Karat i live, og frisk!

På nyåret var de til kontroll, og han ble fullstendig "friskmeldt".

Så startet et nytt kapittel, erstatning. Selv om dagens forsikringer er gode, så mente vi alle at det var på sin plass at de i Narvik som da var skyld i all denne elendigheta, kunne betale egenandelene til Agria, pluss de rundt 100 milene som de nå hadde kjørt. Narvik hadde innrømmet å ha gjort en feil de! Så da skulle det vel ikke bli noen problemer? Feil. Alt gikk liksom litt tregt. Tonny fikk kopi av en journal, og Eva av en annen. Da Eva tok kontakt pr tlf, virket det hele noe ullent plutselig! –Det kunne da ikke påvises at det var en skade oppstått av feilmedisinering plutselig! - Si meg da, hvilken sykdom eller skade i ledd og beinstruktur er det, som bare leges av seg selv på et par uker????? Veterinæren i Tromsdalen hadde lenge lovet en CD med kopi av alle røntgenbildene. Og utskrift av journalen. Men ingenting kom. Så var det noe de sa i Narvik som fikk oss til å lure. Neste spørsmål til Narvik ble som følger: - har vedkommende veterinær i Tromsdalen noe med denne her å gjøre? –Ja da! Hun er en av eierne her hun! Så langt er den saken kommet, ingen erstatning så langt! (Det er bare krevd utbetaling for de faktiske utgifter i saken.) For en veterinær som gjorde så godt hun kunne for å ta livet av en uskyldig valp!

Jeg har alltid vært generelt skeptisk til veterinærer, og er sikkert en sann plager med alle mine spørsmål og skepsis. Men sånne "episoder" gjør det aldeles ikke bedre! Her i området har jeg to-tre stykker som jeg stoler på, og som tar meg på alvor. Det får holde.

Til alle dere andre: SPØR OG GRAV NÅR DET ER NOE GALT MED HUNDEN DIN!

OG TA ALDRI, ALDRI I MOT BAYTRIL TIL EN UNG HUND!!!!

Karat bor nå hos Eva i Balsfjorden sammen med sin søster Karoline. Og uheldige Tonny i Ballangen fikk lille julaften ta i mot broder Kheiron!

Karat, januar '06

Lykke, lykke til alle sammen fra gjengen i Trøndelag! Vi sees!

Alle rettigheter tilhører Cubilon ©2006